Advokater
Som samboere er det viktig å være bevisst på forskjellen mellom forbruksutgifter og investering i varige verdier. Hvordan disse utgiftene er fordelt, kan ha stor betydning og gi store konsekvenser ved et samlivsbrudd.
Forbruksutgifter er løpende utgifter til forbruksvarer – det er mat, drikke, strøm, renholdsartikler og lignende. Det som karakteriserer forbruksutgifter er at det man betaler for brukes opp løpende i dagliglivet. Man kan si at pengene som brukes på forbruksvarer spises opp. Forbruksutgifter er jo nødvendige utgifter, men gir ingen varig verdi. Det kan det være lurt å være bevisst på, slik at man tar smartere valg rundt forbruksutgifter og dermed får mer til overs til andre ting.
Utgifter som går til gjenstander av verdi er typisk nedbetaling på bolig, kjøretøy, kunstverk og andre gjenstander av større verdi. Bolig er en varig verdi fordi den ikke “spises opp” slik forbruksutgiftene gjør. Boligen forsvinner ikke, men blir stående der den er, og vil ha en verdivariasjon over tid. Utgiftene til nedbetaling av bolig er investeringer fordi pengene knyttes til en varig verdi og kan vokse over tid. Derfor er nedbetaling av boliglån en “smartere” måte å bruke pengene sine på enn å legge alt i forbruksutgifter.
Alle bruker penger på forbruksutgifter, og de fleste har noen varige verdier de betaler ned på. Dette er utgifter alle må balansere, for å få det til å gå opp. I samboerskapet er det imidlertid fort gjort å gå i en felle i denne balanseringen.
Mange samboere velger å fordele utgiftene mellom seg etter type utgift. Kanskje virker det praktisk at den enes inntekt går til nedbetaling av boliglån, og den andres inntekt går til mat og strøm. Konsekvensen av det, dersom man ikke har avtalt noe i en samboeravtale, er at det i hovedsak kun er samboeren som betaler ned på lånet som eier noe av boligen. Det er fordi utgangspunktet for samboere er at det man betaler for, det eier man, uansett hva som står i for eksempel kjøpekontrakten. Går man fra hverandre etter en slik løsning, kan den som i hovedsak har betalt for forbruksutgiftene gå så godt som tomhendt ut av samboerskapet.
Det er likevel mulig å ha en slik praktisk løsning, uten å risikere at den ene samboeren går tomhendt ut av samboerskapet. En samboeravtale vil gå foran faktiske nedbetalinger, ansvar i låneavtale og kjøpekontrakt. Avtaler man et eierforhold som sikrer begge samboerne ved et brudd, slik at begge parter går ut med verdier, kan man fordele de faktiske utgiftene man sitter på som man vil. I en samboeravtale kan man bli enige om at begges midler går inn til et fellesskap som skal medføre de samme godene for begge, uavhengig av nøyaktig hva hver betaling går til.
Ønsker man ikke å opprette en samboeravtale, kan man likevel få til en rettferdig fordeling hvis økonomien er gjennomtenkt. Er det ment å eie boligen 50/50, er det da nødvendig at begge parter betaler hver sin halvdel av låneutgiftene; og er det ment en eierfordeling på 70/30, må utgiftene til nedbetaling fordeles etter dette eierforholdet.
Selv om man kan få til en rettferdig fordeling uten samboeravtale, anbefaler vi på det sterkeste at alle samboere oppretter en samboeravtale.
Vil du høre mer fra oss? Meld deg på vår mailingliste, og få rykende ferske artikler rett i innboksen!
